Glede
Det var spesielt for meg å komme på min første landsleir for ungdom her i Bolivia og oppdage at jeg kjente nesten alle de 130 deltakerne. Tenk at så mange kom! Mange hadde reist veldig langt for å komme til den varme byen Santa Cruz. Kan tenke meg at det var en enorm opplevelse for alle de som aldri før hadde vært i nærheten av jungelstrøk.
Etter registrering og frokost i kirka, bar det av sted til "Playland". På billigste vis ble ungdommene fraktet. Over 100 stk. på et lasteplan.
Her lesses det på
Ved avgang var det som "sild i en tønne"
Inne i denne fornøyelses parken var det mange vannaktiviteter. Med ca. 36 grader i skyggen og stekende sol var det godt å få kjøle seg ned litt.
Peniel: Hallen der møtene var. Dette er fra første kveldsmøte.
Nød/uro
Noe som har vært en nød/uro (for mange av misjonærene) tidligere år, har vært at samlinger om Guds Ord har vært noe nedprioritert i forhold til aktiviteter. Der har Andreas gjort en kjempefin innsats i år. Tenk: det ble kveldsmøte hver kveld + bibeltime på formiddag og temasamlinger på ettermiddag.
For meg har det aldri vært det viktigste å samle flest mulig ungdommer til våre samlinger. Det viktigste er jo hva vi samler dem til og om.
Det er et stort ansvar å være ledere og talere for en så stor ungdomsflokk. Hva gir vi dem? Vil Jesus få slippe til i møtene ved DHÅ som tolker av Ordet? Vi vil jo så inderlig at alle de unge skal få se og hvile i evangeliet og bli utrustet til å vinne nye for himmelen! Ja nøden og uroen er og har vært stor hos mange, ikke bare hos misjonærene, men også blant mange lokale lederne....
Smerte
Å være på store ungdoms arrangement , det være seg i Norge eller i Bolivia, kan ofte være en smerte.
På generelt grunnlag, (nå snakker jeg ikke spesifikt om arbeidet/leiren i Bolivia), ønsker jeg å si noe om hva som kan gi smerte.
All form for ekstrem personfokusering i møtesammenheng smerter. Det kan være band som spiller og fokuserer slik på seg selv, at det smerter. Musikken og tekstene kan også være av en slik art, at det bare settes et fokus på meg. Når man i tillegg bruker mye bevegelser til sangene kan det virke suggererende.
Med voldsom lydstyrke, dyktige musikere og masse ungdommer tett i tett, skal det hoppes i takt, snurres rundt i takt, ropes i kor og gjerne med en eller to hender over hodet som slår takten hele tiden. En kjempeopplevelse for en ungdom kanskje, men kanskje forveksles denne opplevelsen med det å ha blitt satt "virkelig fri" av Jesus?
Det smerter, ja det gjør vondt. Man skal ikke kunne mye psykologi for å kunne forstå at dette kan ende opp i suggesjon.
Kamp
Midt i denne kamp tror jeg Guds menighet på jord alltid har stått og vil stå.
Av naturen er vi slik at vi selv vil være guder, æres, tilbes, hylles og bli pekt på.
Jeg og sikkert mange med meg har en egen medfødt evne til å vri alt, slik at jeg /vi blir stående i lyskasterens lys. Ikke lovens lyskasters lys, men i idolenes lyskasters lys.
Dette fører til kamp og skrik . For er man født på ny, så vil man jo egentlig bare peke på Jesus. I Guds lyskasters lys fikk man jo se at; "i meg, det er i mitt kjød, bor ikke noe godt." Det er jo skrap, alt mitt.
Ja kamp er det!
Og kampfullt kan det være å stå midt i et møte der lysglansens fokus legges på mennesker.
Lørdags kveldsmøte: En liten gruppe fra den "nye" menigheten i utkanten av Santa Cruz, vitner og synger en enkel bønnesang. Møteledere th; Charo og Carlos, ledet på en fin og god måte.
Glede
Tilbake til leiren. Lørdags kvelden ble den store oppturen på leiren for meg personlig. Det var en god Ånd i hele dette møtet. Réne talte godt, slik som han også hadde gjort tidligere på leiren. Teksten var om da Jesus var på tur inn i Jerusalem for "siste" gang. Jesus gråt. Rundt ham var det hallelujarop og glede, men Han gråt over det han så.
"Er det slik her"? Glede og hallelujarop, men Jesus gråter over deg som ennå ikke har vendt om til Ham?
Etter talen innbød Réne, på en enkel og ikke mye følelsesladet måte. Han innbød de; ". ...som ville ta imot Jesus som sin Frelser denne kveld...", til å komme frem til forbønn og samtale.
Over 20 ungdommer står her og blir bedt for av pastorene i ICEL. Jeg vil ikke komme med noe antall nyfrelste. Gud ser til hjertene og han fører "Boken". Men glede......er dette syn av unge som vil gi sitt liv til Jesus.
Og glede er det at ca 60 av ungdommene på leiren reiste videre til 3 ukers bibelkurs på CLET.
I forbindelse med et svangerskap og fødsel så kan noen kanskje kjenne seg igjen i denne syklusen; glede, nød/uro, smerte, kamp og så glede igjen.
Slik er det nok alltid der det fødes noen.
Midt i denne nød og kamp, smerte og glede, er vi kalt til å stå!
Hans
