Enda en gang har jeg vært inn til Acasio. Denne gangen fikk Sara lov til å bli med. Hun var ikke lei seg for at skolen måtte skoftes. Sara ble litt kvalm av bilkjøringen min på disse svingete veiene, men trivdes bra når vi var fremme.
Sara med Acasio i bakgrunnen
Misjonærhusene i Acasio
En lekehytte på tomta vitner om at her har det bodd misjonærfamilier i tidligere tider.
Mye av veien til Acasio er nå stein lagt. Når vi kom hit for to år siden gikk det bare et par busser (les lastebiler) til Acasio i uka. Nå går det både busser og lastebiler hver dag. Ja, faktisk har de startet med minibuss transport til og fra Cochabamba også.
Denne ettermiddagen satt jeg lenge og pratet med en ungdom på 14 år. Vi satt på en benk i hovedgata, utenfor butikken til Hugo.
Jeg skjønte at denne ungdommen hadde noe spesielt på hjertet. Han trengte seg ikke på, så det var jeg som måtte stille spørsmålene. Men da jeg spurte han om hva han kunne tenke seg å bli når han blir voksen, kom svaret kjapt; "Jeg vil bli pastor".
Da var det plutselig han som kom med flere spørsmål. Hvor er en skole som jeg kan gå på for å bli pastor? Hvor mange år tar det? OSV.
Ja, jeg vet han er ung! Ja, jeg vet at mye ofte kan forandre seg i tankene mht. veivalg for en ungdom.
Men jeg vet også at vi har bedt Gud om å reise opp nye unge nådegaver i Acasio. Er det Gud som vil at denne gutten skal bli pastor en dag?
Dere får ikke navnet hans, men be for han, at han må vokse i nåde og kjennskap til Jesus Kristus.
HB
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar