Årsmelding

Neida, det er ikke min oppgave å skrive årsmelding for Boliviafeltet. Men da jeg bodde i misjonens hus i Potosí sist, kom jeg over årsmeldingen for Boliviafeltet fra 1991. Altså 20 år tilbake.

Der kunne jeg lese at det var 44 misjonærer på feltet ved nyttårsskiftet. Da tenkte jeg; ja, tidene forandres. Men det er naturlig; at vi (antall NLM misjonærer) trappes litt ned, etterhvert som kirka her ute har blitt selvstendig, og skal prøve på å stå på egne ben, på "den faste grunnvoll".

Ved utgangen av 2011 er vi ca: 2,3 stillinger i evangelisk arbeid, 2,6 stillinger inn mot prosjekt, 2,7 stillinger på Den Norske skolen og en ettåring.

Det som imidlertid kan oppleves som krevende ved en lav bemanningssituasjon på et misjonsfelt, er når uforutsette ting skjer, sånn som for eksempel sykdom. Dette kan få merkbare konsekvenser generelt, men spesielt for barna som går på skole.

Tidligere var vi to misjonærfamilier her som hadde barn i skolealder. Nå er det bare vi igjen.

Familien Bergane har jo barn i alle aldre, og vi ser at; de minste nok kan klare seg greit, i en barnehage og skolehverdag på barnetrinnet, med få andre "norske". Men det er noe helt annet å ha ansvar for ungdommer som skal være "alene" misjonærungdom på feltet.

Der må nok vi foreldre ta et valg som ikke er enkelt, men nødvendig.

Nå kommer noe viktig!

Problemet er ikke at noen i en familie ble syk og måtte reise hjem sist høst! Jeg har selv opplevd i "Herrens tjeneste" å blitt tatt "avsides", ved sykdom. (Lungeemboli og knekt rygg). Altså; Med Herrens godkjennelse kan vi bli tatt avsides. Dette styrer vi ikke selv og Guds vei er den beste, selv om vi ikke føler det sånn alltid.

Men jeg tror problemet er at for mange har sagt nei til kallet om å reise ut hit med sin familie for å være misjonærer.

Der ligger hovedproblemet etter min mening.

Det er for sårbart å kun være 2 familier med barn i skole/ungdomsskolealder. Det burde vært 3 eller 4 familier. Det har vært midler på budsjettene til å ha minst en familie til, men det har vist seg vanskelig å  "drive dem ut".

Både misjonærer og regionleder har gått bredt ut for å rekruttere og informere om behovet i Bolivia, uten mye respons.

Så noen spørsmål: 

1)Har vi hatt et misjonsfolk i Norge i bønn om at "Herren må drive ut" arbeidere til Boliviafeltet? 

 2)Er årsaken til bemanningssituasjonen det at mange var ulydige når kallet kom? 

Dette kan ikke jeg svare på.

Men jeg er redd for at misjonens sak ikke brenner i hjertene våre. At Herren sjelden får åpenbare skriftene for oss og tenne brannen der inne. At nøden for dem i Bolivia som er på vei mot sin grav, uten å ha fått hørt evangeliet, ikke er stor.

En erfaren Bolivia misjonær, Jan Tore Olsen, gav meg en dag en liten korreks på telefonen.

Jeg var opptatt av å forklare ham om alle ungdommene fra landsbygda som flytter til byene, og at vi derfor måtte satse der.

"Du Hans", sa han, "Du må ikke glemme alle de "gamle" der ute på landsbygda. Det finnes bygd etter bygd etter bygd i Bolivia, der gamle sitter på kanten av sin grav, og aldri har hørt evangeliet".

Dette er realiteten! Oppdraget til NLM er ikke fullført her i Bolivia!

 Jeg har skrevet på bloggen tidligere, fra ei bygd som hadde sitt første evangeliske møte for ca. 3 år siden. I dag er det ca. 15 kristne der.

Vi i familien Bergane er i den heldige situasjonen at vi har mange, mange forbedere som ber konkret for vår misjonærhverdag. Gud har hørt deres bønner og svart så konkret. Han har virkelig lagt ferdig gjerninger som vi har fått gå inn i.

Disse forbønnens arbeidsredskaper i Norge har vært med på å åpne veier og dører for vår tjeneste her i Bolivia. Uten dette "samspill" mellom utearbeider og hjemmearbeider stopper det opp. Ja, uten Gud i tjenesten, stopper det opp.

La oss ikke bli så velorganiserte og dyktige at vi klarer oss selv.

Når vi her "ute" roper etter flere misjonærer, så mener iallefall ikke jeg dette; Send oss hva som helst bare vi får flere folk.


Nei, jeg tenker nok litt slik som de tenkte i "gamle dager".  Den gamle, nå avdøde, forkynner og misjonsleder Einar Tonstad sa det slik til meg en gang: " Når vi kaller arbeidere inn i forkynnerstillinger/misjonærstillinger, så er det spesielt to ting vi ser etter".
1) Om de har fått "tonen"
2) Om de er trofaste i de Helliges samfunn på bedehuset.

Kanskje du ikke skjønner dette med "tonen". Det er at de må være født på ny og ha fått sett evangeliet. Det er først når det har skjedd, at man har noe og vitne om.

Så ber jeg om at det ikke må bli slik, at vi her ute, bare er en "grå masse" som det må gis en avlat til, for å bedre på samvittigheten eller for at det sømmer seg å gi litt til misjonens sak.

Nei måtte det være en hjertesak!

Tenn oss Jesus!

Jeg ber om at vår Herre Jesu Kristi Gud, herlighetens Far, må gi oss visdoms og åpenbarings Ånd til kunnskap om seg,  og gi våre hjerter opplyste øyne, så vi kan forstå hvilket håp han har kalt oss til, hvor rik på herlighet hans arv er blant de hellige,  og hvor overveldende stor hans makt er for oss som tror, etter virksomheten av hans veldige kraft.

Hans B